Blant merittene til Esther finner vi 14 NM gull, 6 kongepokaler 5. plass i student VM, flere kampseire i A-stevner (tidligere World Cup) og aller første norske seier i et verdenscupstevne. Hun var dessuten første nordmann som fikk kontrakt med en klubb som konkurrerte i den Europeiske klubbcupen. Hun er rett og slett en av Norges største idrettsutøvere, men det er det nesten ingen som vet... Det siste har undertegnede tenkt å gjøre noe med

Tekst: Birgit Ryningen
Foto: Esther Myrebøe (i blått) møter artikkelforfatter - et oppgjør som ikke endte i artikkelforfatters favør...

Esther begynte sin judokarriere i BK-judo som 16 åring i 1988. Hun ville begynne på kampsport, og da storesøsteren bestemte seg for å begynne på judo, ble det judo for Esther også. Storesøster sluttet etter et knapt år på judomatta, men Esther fortsatte. Hun var bitt av judobasillen. De første årene i BK graderte hun seg raskt og hun gikk sitt første stevne, Blinderncup, allerede etter 4 måneder hvor hun tapte alle kampene. Men selv om Esther sier at hun er litt usikker på seg selv, må hun ha hatt både talent for judo og stort pågangsmot. Målet mitt har alltid vært å bli bedre, sier hun.

Esther begynte på legestudier i Bergen i 1993. I utgangspunktet var det ikke et studium som passet godt overens med en idrettskarriere siden det var obligatorisk oppmøte fra 8-15 alle hverdager. Men etter hvert som jeg snakker med Esther og spør henne ut om hvordan i all verden hun har fått til å bli så god, forstår jeg mer og mer hvor mange små muligheter hun har sett og grepet tak i. Det virker ikke som om hun har latt en eneste mulighet gå fra seg. Da hun i 1996 hadde såkalt "valgtermin" bestemte hun seg for å reise til Japan. Utgangspunktet var at hun ønsket å lage en statistikk over judoskader i Norge og sammenligne den med lignende statistikk i Japan. Esther ler for seg selv, det var ikke så vellykket prosjekt, men jeg lærte mye judo! Før hun dro til Japan graderte hun seg til sort belte, men hun hadde ingen kontakter i Japan, noe hun måtte ha for å få innpass der. Da hun hørte rykte om en japansk gjesteforsker på Haukeland sykehus, oppsøkte hun ham og de tok en prat over ei rotte som den japanske gjesteforskeren gjorde noen skumle forsøk med. Resultatet ble at hun fikk hospitere på en ortopedisk avdeling på et sykehus og bo hos en japansk familie i Tokyo. Hvordan det gikk med rotta vites ikke.

Som sagt, så gjort. Esther reiste til Japan med mål om å lage en skadestatistikk, studere medisin, trene judo og lære seg japansk. Igjen begynner Esther å le, Det ble litt mye, jeg lærte aldri japansk... Men hun lærte mye judo! Da jeg begynte å trene judo i Japan oppdaget jeg at jeg kunne jo ikke judo. Sier Esther. Jeg kunne ikke basisen. Jeg gjorde mye rart for å kompensere for manglende teknikk – det fungerte dårlig på Kodokan. På randoritrening der var det kun lov å bruke standardgrep og det var kun lov å falle med skikkelig fallteknikk. Hun måtte med andre ord lære seg basisen skikkelig for å kunne hevde seg. Esther smiler og ler når hun snakker om treningen i Japan. De trente 6 dager i uken, det var aldri færre enn fem trenere på matta og de trente aldri noe annet enn randori. Etter hvert ble jeg til og med regnet med blant de andre sortbeltene, forteller Esther. Hver trening starter med læringsrandori hvor utøverne får gå randori med trenerne, eventuelt hvitbeltene med noen av sortbeltene. Det er en veldig god måte å lære judo på, sier Esther, ingen lar seg kaste på dårlige innganger, men når man gjør bra teknikker blir det premiert. Jeg har sett dem gjøre tilsvarende med temmlig små barn som går randori med konkurranseutøvere, slik får de inn basisen på et tidlig stadium. I begynnelsen ble Esther regnet med blant hvitbeltene, men etter hvert fikk også hun den store æren av å gå læringsrandori med de lavere graderte.

Jeg sitter og hører på når Esther forteller fra treningsoppholdene i Japan (for det har blitt flere med åra). Jeg har faktisk selv trent litt i Japan og kjenner litt til hierarkiet som råder der og jeg må innrømme at jeg er en smule imponert. Ingen vurderte noen sinne å slippe meg til på de fremtidige japanske judomestrene, for å si det sånn... Esther har ikke bare trent judo i Japan, hun har også trent i Slovenia, Nederland, Tyskland, Skottland, England, Sverige, Finland, Aserbaidjan, Spania, Brasil og i Romania og da regnes ikke treningsleire med... Hun hadde et utvekslingssemester i Madrid i 1998. Jeg valgte Spania fordi de er gode i judo og så snakker jeg spansk, det er jo bokstavelig talt morsmålet mitt. Jeg lærte av det første oppholdet i Japan at det ble litt mye å lære seg et nytt språk samtidig som man studerer og skal ha en idrettskarriere. Jeg hadde sommerjobb i Trondheim et år og traff ei spansk jente som hadde ei tante i Madrid. Etterpå fikk jeg bo hos tanta hennes og trene judo i en klubb der, Budokan. Det har liksom blitt "min klubb" i utlandet. Der har jeg mange venner og de bryr seg om hvordan det går med meg.

Hun var på Europacuplaget til den rumenske klubben Tomas i Deva i 2002 og trente med dem i 5 måneder. Men hvorfor valgte hun Romania, lurer jeg på, men da får opplyst at det var Romania som valgte henne, ikke motsatt. Dævven døtte, tenker jeg, tenk å bli "kjøpt opp" av en europeisk storklubb!! Men Esther sier det som om det var en helt dagligdags affære. Vet hun ikke at det er noe å skryte av? tenker jeg og spør: Når bestemte du deg for å satse på bli en internasjonal konkurranseutøver? Jeg vet ikke helt, sier Esther, jeg hadde bare lyst til å bli bedre og da måtte jeg jo ut etter hvert. Jeg har hele tiden bare hatt lyst til å bli bedre og jeg har vært med på alle de stevnene og treningsleirene jeg har kunnet. Jeg var for eksempel tidlig med på Lugi camp. Jeg lærte mye av det.

Etter hvert som Esther forteller meg om sin judokarriere, skjønner jeg at det har ikke bare vært lett heller. Hun har hatt mye skader og hun har reist mye alene. Jeg har egentlig ikke så god selvtillitt, sier hun, det har nok vært en svakhet når jeg skulle gå konkurranser. Hmmm, tenker jeg for meg selv, jeg har selv fått bank av Esther opptil mange ganger og jeg kan ikke huske at jeg opplevde henne som så veldig forsiktig... Esther fortsetter: Jeg vet at noen tror at jeg er veldig sikker på meg selv, men jeg synes til og med at det kan være vanskelig å finne meg partner på trening.

I 2000 tok hun femte plass i åpent tysk, bronse i åpent svensk og vant åpent skandinavisk før student-VM. I 2001 mistet hun plassen på landslaget og ble nektet å konkurrere internasjonalt; dagen etter at hun hadde vunnet NM-gull i sin egen klasse og åpen klasse samt kongepokalen og raskeste ippon. De mente at jeg var for gammel og at jeg var "fysisk og psykisk uskikket til å drive med konkurransejudo". På det tidspunktet hadde jeg gått ned på halv studieprogresjon for å kunne satse på en internasjonal konkurransekarriere. Jeg følte det som om livet mitt ble tatt bort. Forteller Esther. Ikke helt uventet var hun, som på det tidspunktet var 28 år gammel, ikke enig i avgjørelsen og hun kjempet i mot. Det endte med at hun ble hva de kalte et "spesialtilfelle" under Forbundsstyret. Denne ordningen varte fram til høsten 2005 da hun igjen fikk plass på landslaget. Det var ikke helt ideelt. Det var en periode med mye usikkerhet og jeg ble veldig utrygg. Jeg følte meg dessuten dypt sviktet av både klubben min og av landslagsledelsen. I dag sitter Esther og snakker uanstrengt om motgangen, skadene og om det å reise rundt i verden alene. Jeg tenker at dette er en dame med guts, hun må ha en vilje av stål...

I ettertid ser jeg jo at noe av det jeg gjorde var ganske bra, men dessverre hørte jeg for mye på andre som ikke visste så mye om internasjonal judo. Min første A-turnering var Paris Open. Jeg merker at jeg sperrer øynene opp. Paris Open? Er ikke det verdens tøffeste A-turnering? Spør jeg. Esther ler igjen. Jo, de sier så, sier hun, det var jo kanskje ikke så lurt å sende oss dit i første omgang og det gikk jo ikke så bra heller. Etterpå deltok vi (Esther og Martin Thiblin) på Hamburg Open, heller ikke av de greieste. Jeg skulle ønske at jeg forstod det tidligere; at jeg har hatt veldig bra resultater – særlig med tanke på de forutsetningene jeg har hatt, i stedet har jeg ofte følt meg helt mislykka som judoutøver...

Jeg er nysgjerrig på studentmesterskapene. I 2000, deltok Esther i Student VM i Malaga. Litt mer seriøst enn pilscup på Hylla, medgir Esther. Mange senere olympiske medaljevinnere deltok her og flere tok hjem titteler, som Masato Uchishiba, Josef Krnac, Antal Kovács, Igor Makarov og Edith Bosch.. Esther kom hjem med en 5. plass. Jeg var flaggbærer året etter, forteller hun, under åpningsseremonien for Universiaden 2001 foran 60.000 tilskuere. Universiaden, store saker hvor studenter fra hele verden konkurrerer i 12 forskjellige idretter og hvor nivået er kjent for å være høyt, ble arrangert i Kina med snaut 7000 deltakere og ble en god oppkjøring for arrangørene før OL i Beijng. Det var en stor opplevelse. Jeg må jo bare innrømme at jeg er meget imponert der jeg sitter og hører på alt det Esther har å fortelle. Jeg ville gjerne spurt og gravd mye, mye mer. Jeg ville så gjerne høre flere historier; om Kina, Romania, Student VM, A-turneringer, treningsleire, trening… Men jeg innser at tiden holder på å gå fra oss. Klokka nærmer seg sju om kvelden og jeg må rekke et fly til Trondheim og Esther skal innom jobb før hun kan ta kvelden. Men jeg har et veldig viktig spørsmål til før jeg kan slippe Esther av gårde:

Har du noen råd til våre unge lovende judokas som ønsker en internasjonal konkurransekarriere? Spør jeg. Ja, husk at du har god tid! Jeg har hatt dårlig tid i 10 år, det er ganske unødvendig, sier Esther. Jeg tror det er viktig å ikke spesialisere seg for tidlig. Det er viktig å trene mye basisteknikk og å fortsette å trene på forskjellige teknikker selv etter at man har begynt å spesialisere seg. Å begynne tidlig med spesialteknikker og trene ensidig på enkeltgrep kan gi gode resultater som ungdom og kanskje tidlig junior men det holder sjelden i lengden. Dersom man vil gjøre det bra på seniornivå, må man bruke tid, trene mye basisjudo og jeg tror det er viktig å reise litt ut. Videre tror jeg det er viktig med en langsiktig plan som ikke bare inneholder judo. Jeg tror det er viktig å gjøre noe annet også, studere eller jobbe for eksempel. Jeg tror det er lurt å tørre å stå over stevner man ikke er godt forberedt til (pga sykdom eller skader for eksempel). Det er bedre å være hjemme i slike tilfeller og trene seg opp enn å reise ut og få en dårlig opplevelse. Og så er det kjempeviktig å velge riktig nivå på konkurranser så man over tid vinner flere kamper enn man taper – man blir bedre på det man gjør ofte – det gjelder også det å vinne en kamp.

Jeg vet at Esther har mye mer å fortelle og mange flere råd i gi, men vi må avslutte. Jeg tenker at Esther burde skrive en bok. Jeg har opplevd veldig mye, sier hun. Jeg kjenner at jeg er litt misunnelig, men også glad for at jeg fikk sjansen til å sitte ned og stille mange spørsmål og få et bittelite innblikk i hva Esther faktisk har gjort. Jeg har forøvrig prøvd å skrive dette intervjuet så kort som mulig, men det er ikke så lett å fatte seg i korthet når man skal videreformidle høydepunktene fra en judodronnings historie.

Judo - Images by Lynvingen