Omtale fra den Norske bokdatabasen: Polfareren, fjellklatreren og friluftselskeren Rolf Bae omkom 1. august 2008 på K2, verdens nest høyeste fjell. Bae står for flere av de største polar- og klatrebragder i moderne tid, men fremhevet aldri egne prestasjoner. I denne boka forteller Rolfs turkamerater og kona Cecilie Skog fra mange turer og om mye turglede. Gjennom teksten får du blant annet bli med å krysse Antarktis, slite gjennom skruis på vei til Nordpolen, være med på fugletitting og til topps i verdens mest spektakulære fjellvegg, Great Trango Tower. Skog forteller også om den aller siste turen de fikk sammen - til K2. Overskuddet fra boka går til et helseprosjekt i Askole, ved foten av K2.

Når jeg leste denne boka opplevde jeg noe jeg tror jeg aldri har opplevd før. Vanligvis, på tross av at bøkene jeg leser kan være fantastisk bra, har jeg jo alltid lyst til å bli ferdig med en bok jeg holder på å lese. I motsetning til Anders som blir lei seg når en god bok er ferdiglest… Uansett, når jeg leste boka ”Til Rolf”, hadde jeg ikke lyst til å bli ferdig. Jeg hadde ikke lyst til å lese siste kapittel – jeg visste jo hvordan det kom til å ende. Og selv om jeg aldri har truffet Rolf Bea eller noen av de andre som skriver og blir skrevet om i boka, hadde jeg ikke lyst til at denne Rolf som jeg aldri har truffet skulle omkomme. Vennene og familien som har skrevet kapitlene i boka beskriver en livlig fyr og turer som er både fantastiske, morsomme, koselige og som, ikke minst, inspirerer til å komme seg ut på tur selv. Lar man seg ikke inspirere av denne boka, lar men seg ikke inspirere av noe. Boka inneholder forøverig noen fantastiske klatrebilder.

Jeg leste til slutt siste kapittel også, og det var omtrent så trist som man kan tenke seg. Jeg skjønner godt at Cecilie Skog dro til Sørpolen på en laaang skitur forleden. Boka anbefales på det sterkeste!

2. april 1991 startet 24 år gamle Ffyona Campbell å gå fra Cape Town – hun skulle gå Afrika på langs!! – og hun klarte det: 1. september 1993 endte turen ved Middelhavets kyst i Marokko, etter å ha gått absolutt hele veien til fots. Underveis opplevde hun å bli angrepet av så vel mennesker som insekter, trakassert, evakuert og truet. Hun gikk gjennom jungel, ørken, minefelt, byer, landsbyer og helt øde strekninger…

På godt norsk kan vi vel si at Ffyona Campbell er ei ”grepa dame” og boka er etter min mening en ”må lese”-bok, men Ffyona, eller Fi som hun kaller seg selv, er også meget selvsentrert og hun (miss)bruker folk, og særlig mannfolk, hun møter på sin vei uten skrupler. Kanskje en nødvendighet om man skal gjennomføre en slik bragd. Hun kritiserer alt og alle og særlig hvite NGO’er og misjonærer uten å vurdere sin egen oppførsel.

Selve boka handler først og fremst om Fi, hennes ekspedisjon, hennes følelser og hennes meninger. Det er ikke mye plass til Afrika i hennes fortelling… Allikevel vil jeg anbefale boka på det sterkeste. Det er lett å sitte hjemme i godstolen og mene at det burde vært skrevet litt mer om det ene eller det andre og at Fi burde vært en litt hyggeligere dame, men hadde hun vært annerledes eller fokusert mer på andre, ville hun sannsynligvis aldri klart å gjennomføre en slik bragd.